Noen tanker på en mandag
Tiden går alt for fort, og jeg kjenner jeg blir litt stresset av det! Dagene går i fra meg, og jeg klarer nesten ikke å tenke hva jeg har gjort på de dagene som akkurat har sust forbi. De sies jo at når man har det gøy og når mange ting skjer går tiden alt for fort, så det er nok det som har skjedd.
Men som sagt blir jeg stresset av det, begynner å tenker på om jeg har utnyttet tiden godt, hva har jeg oppnådd desse dagene, har jeg gjort mitt beste? Jeg får ofte dårlig samvittighet når jeg legger meg på sofaen, og må ofte unnskylde meg selv for jeg sitter der. Veldig teit, men sant.
Norske Talenter har gjort store ting for meg, det åpnet mange dører. Platekontrakt, bookingselskap og mange oppdrag. Men det har samtidig stilnet rundt meg, og det var og er jeg veldig klar over. Etter Norske Talenter stod jeg på en måte på egne ben, jeg hørte ikke noe mer fra TV2. Så jeg er uendelig glad for det fantes et plateselskap og et bookingselskap som hadde troen på meg.
Det er ikke ofte jeg blir stoppet på gaten her i Oslo, når det først skjer blir jeg veldig forfjamsa! For jeg føler jeg er veldig anonym her i hovedstaden. Når folk får på en eller måte vite at jeg vant Norske Talenter begynner de å unnskylde seg fordi de ikke kjenner meg igjen, og jeg begynner da å unnskylde dem for at de ikke kjenner meg igjen ved å si at det er jo så mange tv-programmer, og så mange som kommer inn rampelyset og forsvinner like raskt igjen. OG det er jo slik det er. Off, synst det er litt travelt.. Fikk til og med spørsmål i helgen om jeg hadde gitt opp musikkkarrieren?! Jeg har jo mange oppdrag, men de kommer selvfølgelig ikke i media osv, så det er vel ikke rart at de spør.
Det er da jeg begynner å tenker om jeg har utnyttet tiden godt nok, har jeg prøvd mitt beste... Men det er ikke så lett. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått i svar at vi kan ikke ha deg med på det programmet pga. ansiktet ditt ikke er kjent nok - Du har en flott stemme, men du er ikke kjent nok for å være med på denne turneen, OSV.. Det er litt frustrerende, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg opp og frem når jeg ikke slipper inn i "varmen". Men det er bare hard jobbing som gjelder. Som mange har sagt til meg, må man bygge murstein for murstein, og at man ikke kan få "alt" med en gang, for det er vel ikke så kjekt? Spørsmål om framtiden synst jeg også er veldig vanskelig, for jeg vet jo ikke hva som vil skje. Jeg vet hva jeg drømmer om, men om den drømmen kommer i oppfyllelse er en helt annen sak.
Jeg glemmer ofte hva jeg allerede har oppnådd, jeg sammenligner meg heller med andre som har oppnådd mer enn meg, er penere og bedre. Det kan av og til drage meg ned, men samtidlig kan jo det gi en ekstra drivkraft. Men også må jeg begynne å verdsette det jeg allerede har, jeg har jo en fantastisk familie, gode venner, min egen leilighet, og en god del kjekke oppdrag. Jeg jobber også med ny singel og ny plate, noe som jeg synes er utrolig kjekt!:)
På torsdag skal jeg til og med åpne Bislett Games!
Jeg tror at jeg ikke er den eneste som dras mot noe som større, bedre og flottere, det er jo slik vi mennesker er. Vi lever jo i en "overfladisk" verden, der jakten på det perfekte er reell. Så det jeg kan anbefale er å prøve å verdsette det man har. Se rundt seg, være takknemmlig. Tenkt på hvor mange som ikke har det så bra, som ikke har tak over hodet, mat/drikke og ikke har mennesker rundt seg som bare vil ditt beste. Men det er ikke lett, jeg glemmer jo det selv hele tiden.
Må bare fortelle om en herlig opplevelse jeg hadde med en person som ofte ser positivt på ulike ting. Vi var ferdig med en konsert, og etter konserten pøste det ned med regn, det var skikkelig gale og ingen av oss hadde paraply. Jeg var klar for å legge på sprang, men hun gikk helt rolig med hendene ut og sa: "Er ikke dette herlig, kjenn på det deilige regnet". Hun klarte å se det fine og positive med regnet, og kjenne på den friske luften regnet gir. Så det finnes faktisk noe postivivt i alt, uansett om det er utrolig vanskelig å finne av og til! ;-)
Klem Stine
